Gutulia. Foto: Kentaroo Tryman.Gutulia. Foto: Kentaroo Tryman.

Gutulia

Gutulia er de sølvgrå tørrfuruenes og de spredte gammelgranenes nasjonalpark. I kontrast til den uberørte skogen står Gutulisetra – setervollen som er blitt tatt vare på av folk og fe helt siden 1750-tallet.

Utsikt fra den høyeste toppen

Gutulia er Norges minste nasjonalpark, som til tross for at den er så liten, rommer stor variasjon. Du kan se ut over så godt som hele nasjonalparken fra dens høyeste fjelltopp Gutulivola, 949 meter over havet. Toppen er treløs og mykt avrundet. Herfra avtegner nasjonalparkens nest høyeste topp, Baklivola, seg mot en bakgrunn av Femundsmarkas høyfjell i nord. Mellom toppene ligger en vakker dal med åpne, flikete myrer. Dalen strekker seg bort mot Valsjøen, hvor vannspeilet hviler som et blått øye i nasjonalparkens nordøstre hjørne.

Gutulias skråninger er et bølgende hav av gammelskog, uvanlig frodig til å være på disse trakter. Gutulisjøen og vassdraget Gutua utgjør nasjonalparkens grense i vest.

Gutulisetra – områdets fineste setervoll

Ved sørøstenden av Gutulisjøen ligger den vakre Gutulisetra. Setra består av tre voller – Nedpåvollen, Oppåvollen og Lillebovollen. De solbrente tømmerhusene i bakken ned mot innsjøen gir et idyllisk inntrykk, men livet på setra var nok ikke alltid så lett. Det var hardt arbeid med engslått, melking og bearbeiding av melka.

Det var en tid da fjellkyrnes bjeller og budeienes rop kunne høres fra skråningene ved innsjøen. Fra midten av 1750-tallet tok folket fra gårdene i Lillebo og Sorken ved Femunden dyrene sine hit for å beite hver sommer. Seterbruket pågikk helt fram til 1949. Etter det forfalt de gamle husene helt til Miljøverndepartementet med hjelp av gammel håndverkstradisjon restaurerte de 13 tømmerstuene i løpet av årene 1975 til 1983.

Selv om det er lenge siden Gutulias enger ble slått med ljå, er husene fremdeles omgitt av blomstrende enger med arter som blåklokke, prestekrage, harerug og marinøkkel.

Møter med kjempetrær

Furuene og granene i Gutulia har overlevd atskillige generasjoner mennesker. Gjennom å ta boreprøver fra trestammene har man kunnet beregne alderen på dem. Enkelte graner er over 300 år gamle, og de eldste furuene er mer enn 400 år gamle! Storfurua og Storgrana i nærheten av Gutulisetra er noen av de mest praktfulle eksemplarene.

Mange av Gutulias gamle trær er uvanlig høyreiste til å være i Grenselandet. Trær på over 30 meter er ikke noe uvanlig syn, noe som ikke bare kommer av alder, men også av at jorden er forholdsvis næringsrik.

Skogen har stort sett fått utvikle seg i sin egen takt. Det finnes derfor mange døde trær i området. Furuer som etter sin død standhaftig fortsatt står der, mumifisert av kvae. Eller morknende gammelgraner og granstammer som er falt overende og er helt dekket av mose.

Urgammel skog

I Gutulia får du en oppfatning av hvordan Skandinavias skoger kunne ha sett ut før skogbruket gjorde sitt inntog. Det er ikke mange spor etter øks og sag. Kanskje kommer det av at vassdragene renner mot svenskesiden, noe som gjorde tømmertransport vestover vanskelig.

En del tømmer og ved til husholdningsbehov er blitt hentet nærmest setervollen. Derfor ligger nasjonalparkens eldste skog i skråningene på den andre siden av Gutulivola.

Preget av brann

Gutulias skoger har brent ved flere anledninger. Den siste gangen var på 1860-tallet. Fremdeles i våre dager kan man se brente stubber og andre spor etter de tilbakevendende skogbrannene, som er en viktig økologisk prosess i skogen.

Dyr og planter

Den gamle skogen kan ved første blikk gi et livløst intrykk – men skinnet bedrar. Det er bra med fugl, og alle de fire store rovdyrene besøker regelmessig nasjonalparken, men det kreves både tålmodighet og en smule flaks for å få se dem. Da er sjansen større for å få se den majestetiske kongeørnen som med jevne mellomrom patruljerer Gutulia på jakt etter mat.

De fleste av gammelskogens innbyggere er mye mindre. Det dreier seg om biller, kjuker, lav og mose som lever på gamle og morkne trestammer.

Noen av Gutulias innbyggere etterlater seg tydelige spor. En utgravd maurtue kan være spor etter en bjørns måltid. Ringer i barken på graner er blitt hakket fram av tretåspetten. Beveren var lenge borte, men kom tilbake på1960-tallet. Dens nærvær er nå tydelig langs vassdraget Gutua.

Reinbeiteland

Gutulia inngår i Elgå reinbeitedistrikt, Norges sørligste samiske reinbeiteområde. Her beiter rein som tilhører samene i Svahken Sijte.

På egen hånd

Fra parkeringsplassen utenfor nasjonalparken går det en cirka tre kilometer lang sti til Gutulisetra. Det går også mindre stier til Storfurua som ligger cirka 1 kilometer sør for Gutulisetra, og til Storgrana som ligger cirka 500 meter nordover. I øvrige deler av nasjonalparken er det ingen merkede turstier, men om du har kart, kompass og bra stedsans, kan du likevel ta deg videre på egen hånd.

Vennligst ikke sett opp telt på setra. Teltere henvises i stedet til leirplassen ved Gutua.

Gutulia - Klikk på bildet for en større visning (åpnes i et popup-vindu)

Toppvarden på Gutulivola.Toppvarden på Gutulivola.

Blomstrende prestekrager rundt husene.Blomstrende prestekrager rundt husene.

En liten furuplante på 1600-tallet – nå et kjempetre. Foto: Marcus Elmerstad.En liten furuplante på 1600-tallet – nå et kjempetre. Foto: Marcus Elmerstad.

Spor etter tretåspett. Foto: Marcus Elmerstad.Spor etter tretåspett. Foto: Marcus Elmerstad.

Gutua er nasjonalparkens grense i sør.Gutua er nasjonalparkens grense i sør.

Øvrige foto: Naturcentrum AB.

Lenker

Direktoratet for naturforvaltning 1 »

Direktoratet for naturforvaltning 2 »

Engerdal kommune »

Boktips

Lauritzen, P. R. & Vangen, O. 2007: Femundsmarka och Gutulia. Norges Nasjonalparker. Den Norske Turistforening og Statens naturoppsyn/Direktoratet for naturforvaltning.

Besøkende får lov til å:

  • ferdes til fots og på ski.
  • plukke vanlige planter, bær og sopp til eget bruk.
  • telte, men ikke lenger enn en uke på samme sted uten tillatelse fra Fylkesmannen.
  • fiske etter gjeldende regler.
  • skånsomt gjøre opp ild med tørre kvister eller medbrakt ved, men husk det generelle bålforbudet i norsk skogsmark 15/4–15/9.

Besøkende får ikke lov til å:

  • gjøre inngrep i grunnen eller skade vegetasjon.
  • skade levende trær, døde trær eller falne trestammer.
  • forstyrre dyrelivet.
  • skade kulturminner.
  • kjøre med motorkjøretøy eller sykle.
  • gjennomføre organiserte turer med hest.
  • Legge til en båt eller kano
  • bruke motordrevet isbor.
  • forurense eller legge igjen søppel.
  • telte mer enn en uke på samme sted.

Fullstendige forskrifter finnes her »

Det finnes også andre lover og regler å ta hensyn til.

Les mer her »

Naturvernets hensikt

  • å bevare et hovedsakelig uberørt skogs-, myr- og fjellområde.
  • å bevare det biologiske mangfoldet med et særpreget plante- og dyreliv.
  • å verne kulturminner.

Kortfakta

Årstall: Opprettet i 1968 og utvidet i 2004
Navn: Gutulia nasjonalpark
Areal: 23 km2
Kommune: Engerdal kommune
Fylke: Hedmark fylke
Grunneier: Statlig grunn
Forvaltningsmyndighet: Fylkesmannen i Hedmark
Tilsynsmyndighet: Statens naturoppsyn